Valpen vår begynner å bli "småvoksen",
Etter flere blogger med full fokus på Vito og våre utfordringer når det gjelder jakttrening kommer det nå en blogg om 1 åringen i huset.
Cassie har vokst opp til å bli en utrolig fornøyelig og ukomplisert hund, som jeg de siste månedene virkelig har fått stor sansen for å trene. Hun er god på spor, med potensiale for å blir KNALLGOD, jeg må vel innrømme at det er morsomt å gå spor med en hund som A: har en naturlig dyp sporadferd, B: bruker nese i steden for muskler når vi sporer og C: løser sportap med å senke tempoet og virkelig sette på nesa, isteden for å sette fart på beina (unnskyld Vito)
Når det gjelder lydighet har det løsnet veldig den siste tiden, jeg har følt meg litt rusten på treningsmetoder (lenge side jeg virkelig har TRENT lydighet med tanke på konkurranser), og har måtte fått litt ny input her og der. Cassie er en veldig førbar tispe som er litt veik, og må trenes litt annerledes enn jeg tidligere har trent. Når jeg gjør ting riktig utifra type hund, tar hun ting veldig kjapt. Jeg rett og slett digger og trene med henne, og hun byr frem mer og mer etter hvert som hun forstår. Vito kommer litt i bakleksa for tiden, han får selvsagt hente litt dummyer når han er rolig, men sånn egentlig tror jeg han ikke har vondt av å trene bare litt og med fokus kun på modus.
Jeg tror ikke jeg kommer til å starte bruks med Cassie i år, selv om vi nok kunne klart ett opprykk til C spor. Ikke helt enig med meg selv ennå, men mest sannsynlig blir det noen starter i lydighet litt utpå høsten, også tar vi forhåpentligvis opprykkene våre i spor neste år.
Det er veldig bra kamp i den lille "slasken", og hun jobber utrolig godt for både godbiter, ball og fille, hun bryr seg lite om miljøet rundt når vi trener, så potensiale for å bli god er så absolutt tilstede :-)
Vi trener også litt utstilling for tiden.. Fikk kartlagt her om dagen at hun faktisk syns det er litt ubehagelig å bli stilt opp og tatt på, da særlig på beina, så nå trenes det på å stå i ro mens beina blir flyttet på uten å se ut som man har fått juling til både frokost og kvelds. Og som alltid: trening hjelper. Litt fokus på dette fremover så tipper jeg hun kommer over sin lille dille på dette. Hun er visstnok ganske så utstillingspen, og da må man jo kunne stå pent og vise seg frem også!
Jeg har nok blitt mer "hekta" på Cassie en jeg trodde jeg skulle bli, hun skulle jo være min og Mona sin hund som jeg skulle trene litt med, men nå blir det nok mye mer enn litt trening, og faktisk litt større ambisjoner med henne enn det som var tenkt i utgangspunktet. Sånn er det vel når man ser potensiale til å få en god konkurranse hund :-))
Med liv og lyst og ikke bestandig full kontroll, det gledes til det neste året med Cassie!!
