Jeg hadde jo ordnet meg fri fra helgejobb, leid hytte etc, så til Fosen på jaktprøver skulle man, dog som tilskuer, men man har jo lyst til å se bra retriever arbeid, og ikke minst å følge med på mine 3 gode treningskompiser. Planen hadde jo helt side i fjor vært at alle 4 skulle starte denne helga.
Oppgavene på lørdagens AK var forsåvidt enkle, trøbbelet er jo ikke oppgavene, men om hunden takler trøkket. Både Ellen og Elisabeth gikk kanonbra, Ellen gikk til 1 pr med HP og klassevinner, og Elisabeth fulgte hakk i hel med 1 pr og 2 plass i klassen. STOR jubel selvsagt, men også veldig, veldig sårt når jeg VET at Vito er fullt på høyde med disse hundene, om han bare kunne klart å håndtere stresset sitt bedre.. Så begynner det å kverne i topplokket.. Har jeg virkelig forsøkt ALT?? Er det ikke mulig å endre en hund om store deler av livet sitt har fått jobbet under feil modus?? Og en hund som knuser vilt, det er vel ikke noe håp.. eller?
Jeg har jo ikke forsøkt alt!! Jeg har ikke virkelig jobbet med modusen hans "rødmer"! Jeg har jobbet med øvelser, og jeg har sendt han gang på gang når han har vært så høy at jeg er rimelig sikker på at han kunne sett ned på skyene... Har jo sånn i periferien sett hvor flink/nøye Elisabeth har vært med akkurat den biten, men har av en eller annen fantastisk idiotisk grunn ikke klart å relatere det til jobbing med egen hund...
Også var det å se med ærlige øyne på hverdagen vår.. Vito er en enkel, lydig og ukomplisert hund i hverdagen, men skal man være ærlig rimelig ekstatisk.. Han piper når han må vente før vi går på tur.. han er helt i ekstase når han skal få mat bl.a.. joda, han sitter i ro, men på ren lydighet.. mens kroppen skjelver og tenna klaprer.. og mat får han.. hver kveld :-)
Jeg har bestemt meg for å gi prosjekt Vito en sjanse til! Og det kjennes SÅÅÅÅ godt og riktig. Godt mulig vi går på trynet igjen om ett års tid, men da kan jeg i alle fall si til meg selv at jeg virkelig har prøvd alt :-)
Hva gjør vi? Først og fremst tar jeg tak i hverdagen hans.. Han får ikke lov til å kave seg opp! Jeg bruker dominans, dvs kroppsspråk, det er overhode ikke noe tema å ta han fysisk for noe. For det første har jeg ingen tro på at det demper stress, og for det andre er det delvis forsøkt før, og Vito skrur seg bare ennå høyere i stress av fysisk korreks. Også skal vi tenke modus og ikke tekniske øvelser på trening. Siste tre dagene har han trent hver dag.. Vi har vel brukt ca 1 time på å hente 3 dummyer.. og samme hva han gjør av feil, venter jeg til han er helt rolig før han får ett nytt forsøk. Piper han får han tilbakmelding på at han er for høy, men med ro og dominans fra meg.. Får jeg han ikke rolig, går vi til bilen. Jobben min blir å holde meg rolig og dominant, jeg MÅ ikke blir irritert, da har jeg tapt den treningsøkta i alle fall, minst!
Og i og med at jeg ikke har forsøkt å trene han på denne måten før, får jeg veldig gode tilbakemeldinger fra Vito :-) I dag så jeg faktisk for første gang i den hunden sitt liv lav, litt innsmigrende logring! Også har jeg bestemt meg for å slutte helt med å belønne at han leverer dummy.. Jeg har belønnet og belønnet og belønnet den hunden så jævla mye for å komme inn med dummy eller vilt at NU er det slutt!! Jeg forventer at han kommer inn.. tar han ikke strake veien inn får han beskjed, eller som i dag da han valgte å ta en totalt unødvendig svømmetur etter en dirigering.. var jo utav syne fra meg (tror jeg han trodde) Og man skal kanskje ikke menneskeliggjøre hunder, men jeg tror at hvis han hadde vært menneske, hadde han rødmet når han kløyv opp fra den lille bekken, og jeg sto rett over han og virkelig viste misnøye... Pokker altså, er ikke du 100 meter lenger unna liksom ;-)
Har også fått veldig god hjelp av Evy med hvilken dyktige instruktører i Sverige som jeg kan kontakte med tanke på å få "eksperthjelp" til å se på stresshåndtering. Planen er å booke meg inn hos en av disse, også sette av en uke av ferien på Vito.
Klart Vito skal fortsette å få være en glad gutt, men alt til sin tid..
Nå er jeg i skikkelig godt humør igjen!! Må si at dette har plaget meg mer enn jeg på forhånd hadde trodd.. Det er noe med følelsen av å mislykkes med noe man har så veldig lyst til å få til.
Men nå bretter vi opp ermene og gyver løs, Vito er nok foreløbig litt småsjokkert over hvordan hverdagen og jakttreningen har utartet seg, men han får stole på at jeg vet best :-)
SÅNN liker jeg å se Vito'n min! (bildet tatt av Elisabeth Stene)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar