Bortsett fra å trene ei god økt med vekter og å se Hundehviskeren på tv hver dag, må jeg innrømme at det blir lange og kjedelige dager her i stolen min... Er begrenset hvor morro det er å se på tv 15 timer om dagen liksom.. eller surfe på nettet.. Jeg bruker litt tid på Nbf kurset, men åkke som er det MANGE timer som skal slåes ihjel i en stol...
For noen dager siden mistet jeg en boks snus som jeg ikke var kar om å få tak i igjen.. Og ut fra barnebingen sin kom den gule, plukket opp og avleverte boksen helt uten noe som helst kommando.. Hmmm, kan han brukes til noe nyttig tro.. Måtte prøve alt jeg hadde liggende rundt her, pillepakker, salver, lightere, fjernkontroller, tyggispakker etc etc.. Vito bare digget det.. hentet alt pent og pyntelig og la i hånda mi. Jeg gir han ingen ting for dette, han blir så hektisk av godbiter at da tror jeg det bare hadde blitt kaos og stress. Han får ros, og tilslutt får han en gulrotbit som han kan bære litt rundt på og spise opp når han ønsker det (gulrot er vel bortimot det eneste han ikke er så veldig glad i, ergo passer det godt som "avslutningsbelønning")
Neste dag måtte jeg bare utfordre litt mer.. Jeg ba han sette seg, og la ut mange ting rundt stolen min, og pekte på det han skulle hente. Ikke noe problem faktisk, han henter i den rekkefølgen han får beskjed om, og det rett og slett lyser glede utav han når han får ros for å stappe det godt inni hånda mi :-). Nå ble han såpass ivrig i tjenesten at etter at gulrotbiten var drept og spist, så forsvant han ut i gangen og kom inn med diverse sko og sokker som han fant der... Stappet det godt inn i hånda mi og "forlangte" ros for vel utført service oppdrag..hehe. Så nå må jeg ha litt tydeligere kommando for når vi starter og når vi slutter, ellers er jeg redd for at alt av løsøre i hele huset kommer til å ende i sofaen bak meg. Ivrig i tjenesten den lille gule.
Ellers får han turer og stell av mange forskjellige folk. Det er faktisk litt vanskelig for meg å sitte her og høre og se at han får så mange forskjellige signaler og kommandoer å forholde seg til... Jeg ser at han blir forvirret og ikke bestandig forstår, men nå er jeg 100% avhengig av at andre tar seg av alt av stell, så jeg må rett og slett bare "finne" meg i at det kanskje går utover noe av det jeg har jobbet inn.. Ikke sikkert heller, kan godt være at når jeg begynner med han igjen, er han så innarbeidet på våre signaler at det ikke spiller noen rolle. Og jeg er jo kjempe,KJEMPE takknemlig for at folk rundt meg gidder å ta seg av han!!
Mandag var jeg på kontroll på sykehuset. Stingene ble fjernet, og skinna litt bedre tilpasset. Mitt håp om at det skulle løsnes litt i leddet (har til nå vært låst i 30 grader) ble derimot ikke oppfylt.. Skulle være låst i 14 dgr til, og jeg skulle ikke tråkke ned noe når jeg gikk heller ennå, men jeg kunne begynne å tråkke litt nedpå når jeg sto, for å holde balansen.. 30 mai skal jeg inn til legen som opererte meg, og DA skal det løsnes litt på skinna sånn at kneet skal begynne å bevege seg litt igjen.. Enn så lenge er det vel mange service ting jeg kan lære Vito fra stolen min..
tirsdag 17. mai 2011
torsdag 12. mai 2011
Dagene går...
Da begynner både jeg og Vito og venne oss til vår nye hverdag. Jeg har betrakelig mindre smerter, og begynner å få litt kontroll på krykkene, noe som gjør hverdagen litt enklere i alle fall.
Vito har jo også fått en ny hverdag, ikke minst med tanke på at så mange forskjellige folk skal ha han med på tur etc, og det blir nok mange nye kommandoer å forholde seg til for den lille gule. Jeg får jo referat etter at han har vært ute, og jeg kan ikke si at jeg bestandig kjenner igjen hunden min sånn som jeg er vant å oppleve han.. Han har blitt litt mer "tuppete", bjeffer på ting han aldri har reagert på, han har også begynt å varsle litt inne innimellom når han står i barnegrinda si. Jeg er jo en forholdsvis sterk leder for Vito, og han stoler nok veldig på meg i alle mulige situasjoner. Nå er ikke jeg der for han, og han må takle verden mer "på egen hånd". Ikke at jeg har overbeskyttet han på noe som helst vis, men han er nå engang enebarn, og veldig vant til at jeg er med han bestandig :-) Kanskje det er bare bra for han.. å løsrive seg litt fra muttern..hehe
Litt ulydig er han også til tider... for noen dager siden skulle mamma og søstra mi la hundene løpe litt på flystripa, og Vito fant seg ett lite vann der nede og tok fullstendig av.. Tror det var kun kort tid før min søster faktisk kledde av seg og gikk ut i vannet og hentet han... Bortimot 10 minutter med stuping, fjasing, svømming og løping tok det før det passet den gule å komme inn... Er det mulig liksom... Har aldri hatt trøbbel med å få han utav vannet (han får forresten ikke lov til å hoppe uti uten tilatelse heller) men denne kvelden var det visst helt umulig å komme på land... I kveld stupte han uti ett annet vann når tantebarnet mitt var ute og trente litt godbitsøk med han, så noe sier meg at hvis det er NOE som må strammes inn når jeg er på beina igjen, er det akkurat restriksjoner med vann.
Åkke som, Vito har det veldig fint, jeg er når ting først skulle gå så galt veldig takknemling for at jeg har familie og venner som til de grader stiller opp for meg. Fra å kle på meg om morgenen (neida, får ikke på meg bukse og sokker selv for tenk), lage mat til meg, og legge meg om kvelden. Hadde nok vært betraktelig værre å bodd ett annet sted ja, ikke minst med tanke på hunden. Jeg trenger overhode ikke tenke på om han får dekket sine behov, for det får han til de grader, og hver dag :-)))
Har fått noe å fylle dagene med også. Tatt på meg å være kurssekretær på NBF sitt brukshundkurs på Sølen. Det aller meste kan gjøres på pc'n, og det er utrolig deilig å ha noe å gjøre noen timer hver dag!
Vito har jo også fått en ny hverdag, ikke minst med tanke på at så mange forskjellige folk skal ha han med på tur etc, og det blir nok mange nye kommandoer å forholde seg til for den lille gule. Jeg får jo referat etter at han har vært ute, og jeg kan ikke si at jeg bestandig kjenner igjen hunden min sånn som jeg er vant å oppleve han.. Han har blitt litt mer "tuppete", bjeffer på ting han aldri har reagert på, han har også begynt å varsle litt inne innimellom når han står i barnegrinda si. Jeg er jo en forholdsvis sterk leder for Vito, og han stoler nok veldig på meg i alle mulige situasjoner. Nå er ikke jeg der for han, og han må takle verden mer "på egen hånd". Ikke at jeg har overbeskyttet han på noe som helst vis, men han er nå engang enebarn, og veldig vant til at jeg er med han bestandig :-) Kanskje det er bare bra for han.. å løsrive seg litt fra muttern..hehe
Litt ulydig er han også til tider... for noen dager siden skulle mamma og søstra mi la hundene løpe litt på flystripa, og Vito fant seg ett lite vann der nede og tok fullstendig av.. Tror det var kun kort tid før min søster faktisk kledde av seg og gikk ut i vannet og hentet han... Bortimot 10 minutter med stuping, fjasing, svømming og løping tok det før det passet den gule å komme inn... Er det mulig liksom... Har aldri hatt trøbbel med å få han utav vannet (han får forresten ikke lov til å hoppe uti uten tilatelse heller) men denne kvelden var det visst helt umulig å komme på land... I kveld stupte han uti ett annet vann når tantebarnet mitt var ute og trente litt godbitsøk med han, så noe sier meg at hvis det er NOE som må strammes inn når jeg er på beina igjen, er det akkurat restriksjoner med vann.
Åkke som, Vito har det veldig fint, jeg er når ting først skulle gå så galt veldig takknemling for at jeg har familie og venner som til de grader stiller opp for meg. Fra å kle på meg om morgenen (neida, får ikke på meg bukse og sokker selv for tenk), lage mat til meg, og legge meg om kvelden. Hadde nok vært betraktelig værre å bodd ett annet sted ja, ikke minst med tanke på hunden. Jeg trenger overhode ikke tenke på om han får dekket sine behov, for det får han til de grader, og hver dag :-)))
Har fått noe å fylle dagene med også. Tatt på meg å være kurssekretær på NBF sitt brukshundkurs på Sølen. Det aller meste kan gjøres på pc'n, og det er utrolig deilig å ha noe å gjøre noen timer hver dag!
mandag 9. mai 2011
Ny hverdag..
Da er tiden inne til å innse at den gamle bloggen min faktisk er nede for telling... Det samme kan vel sies om meg.. Fikk ett stk schæfer og ett stk labrador i full fart inn i kneet mitt forrige lørdag, noe som resulterte i ett stygt brudd, operasjon og 4 dager på sykehuset. Nå skal jeg de første 14 dagene overhode ikke tråkke ned på beinet, også skal jeg etterhvert tråkke ned littegrann.. 10 uker på krykker er første prognose... 10 uker uten å gå tur, uten å trene hund, uten å kjøre bil.. ja i det hele tatt bare være i ro og sitte på rævva..
Dette var IKKE den sommeren jeg så for meg, men sånn er det vel med alle som får hverdagen snudd om pga skade eller sykdom. Jeg har meldt meg av jaktkurset jeg gledet meg sånn til med Trond Gjøtterud, det blir ingen start på hverken jaktprøve eller blodspor i nærmeste fremtid. Men jeg får trøste meg med at selv om 10 uker virker veeeeldig lenge, så er det faktisk ikke det i det lange løp. Vito er godt grunntrent, og jeg tipper at han er på samme nivå om 10 uker som han er i dag, og er vi heldige får vi med oss noen starter på høsten. Får vi ikke til det, ja så kommer det en sesong neste år også. Det viktigste nå er faktisk at kneet gror sammen og blir helt bra igjen, så får det ta de ukene det tar.
Vito blir godt ivaretatt. Nabo Ingvild tar han med på lange turer omtrent hver dag, også kommer tantebarn Mona 3 ganger i uken og trener litt nesearbeid med han, godbitsøk, lete opp smådummyer etc. Han er stort sett hos meg på dagtid, sitter i barnegrinda si, også har mamma han om natta. Lufting og foring er jo utelukket å klare, så det ble den beste løsningen. Jeg må si jeg er imponert over hvor tålmodig han er. Det er jo ganske store omveltninger i hverdagen hans også, men han tar alt på strak arm. Ikke EN gang har han pistret eller mast om å få gjøre noe, stille og rolig finner han seg i at verden brått ble annerledes :-) Han har også måtte lære seg respekt for krykka og min venstre side..., noe som gikk veldig greit. Ett lite "slag" med krykka når han kom brått inntil meg, og that's it. Han går inn på høyre side, er rolig og forsiktig i sin omgang med meg.
Etterhvert når jeg blir litt mer mobil, er planen å få trent litt fot med krykker (DA må det vel gå sakte nok..), og ikke minst vente og vente... Skal også få noen til å kjøre meg til vann omkring her, der vi skal skyte og kaste litt, og ellers gjøre ingen ting.. For Vito sin del er det faktisk ikke sikkert dette er noe tilbakesteg i det hele tatt, han har jo en eier som mer enn gjerne trener veldig mye, og i høyt tempo, nå er dette plent umulig og da får vi trene på det vi faktisk får til.....: Passivitet, ro og lavt tempo :-)
Dette var IKKE den sommeren jeg så for meg, men sånn er det vel med alle som får hverdagen snudd om pga skade eller sykdom. Jeg har meldt meg av jaktkurset jeg gledet meg sånn til med Trond Gjøtterud, det blir ingen start på hverken jaktprøve eller blodspor i nærmeste fremtid. Men jeg får trøste meg med at selv om 10 uker virker veeeeldig lenge, så er det faktisk ikke det i det lange løp. Vito er godt grunntrent, og jeg tipper at han er på samme nivå om 10 uker som han er i dag, og er vi heldige får vi med oss noen starter på høsten. Får vi ikke til det, ja så kommer det en sesong neste år også. Det viktigste nå er faktisk at kneet gror sammen og blir helt bra igjen, så får det ta de ukene det tar.
Vito blir godt ivaretatt. Nabo Ingvild tar han med på lange turer omtrent hver dag, også kommer tantebarn Mona 3 ganger i uken og trener litt nesearbeid med han, godbitsøk, lete opp smådummyer etc. Han er stort sett hos meg på dagtid, sitter i barnegrinda si, også har mamma han om natta. Lufting og foring er jo utelukket å klare, så det ble den beste løsningen. Jeg må si jeg er imponert over hvor tålmodig han er. Det er jo ganske store omveltninger i hverdagen hans også, men han tar alt på strak arm. Ikke EN gang har han pistret eller mast om å få gjøre noe, stille og rolig finner han seg i at verden brått ble annerledes :-) Han har også måtte lære seg respekt for krykka og min venstre side..., noe som gikk veldig greit. Ett lite "slag" med krykka når han kom brått inntil meg, og that's it. Han går inn på høyre side, er rolig og forsiktig i sin omgang med meg.
Etterhvert når jeg blir litt mer mobil, er planen å få trent litt fot med krykker (DA må det vel gå sakte nok..), og ikke minst vente og vente... Skal også få noen til å kjøre meg til vann omkring her, der vi skal skyte og kaste litt, og ellers gjøre ingen ting.. For Vito sin del er det faktisk ikke sikkert dette er noe tilbakesteg i det hele tatt, han har jo en eier som mer enn gjerne trener veldig mye, og i høyt tempo, nå er dette plent umulig og da får vi trene på det vi faktisk får til.....: Passivitet, ro og lavt tempo :-)
Abonner på:
Innlegg (Atom)